Meny Søk

Hverdagsliv og minoriteter i nord

Det var store forskjeller på hvordan folk nord og sør i landet opplevde okkupasjonsårene, og det var forskjell på bygda og byen.

Hvert sted har sin egen historie fra denne perioden, avhengig av dets ressurser, geografiske plassering og betydning i krigens gang. Verdenskrigens utvikling medførte at Norge møtte en vanskelig forsyningssituasjon og rasjonering på matvarer. 30 % av landets befolkning var knyttet til primærnæringene, og selv om den materielle situasjonen var til å leve med, opplevde nordmenn et sterkt mentalt press under okkupasjonen.

Privatlivets og hverdagens grenser var nå diktert av et påtvunget og uønsket regime. Sosiale og kulturelle aktiviteter ble nesten helt borte, og varierende grad av isolasjon og stor usikkerhet preget situasjonen for mange.

Daglig omgang og samhandling mellom lokalbefolkning og okkupanter ble en normal del av tilværelsen. Flere kvinner inngikk nære relasjoner med tyske soldater. Noen nordmenn rømte fra landet under press om arbeidstjeneste eller fare for fangenskap eller verre, mens andre igjen meldte seg til tjeneste for nazistene. Et stort antall kvinner og menn engasjerte seg i illegalt motstandsarbeid, ofte med fare for eget liv. Samer og kvener opplevde også møtet med okkupanten, et tema som i liten grad har vært undersøkt tidligere.

Fra 1941/1942 kom det også nye grupper som endret hverdagslivets realiteter for en stor del av befolkningen. I mange kommuner i Nord-Norge ble innbyggertallet flerdoblet i løpet av et øyeblikk da titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere og krigsfanger kom til landet for å bruke sine siste krefter på okkupantens arbeidsanlegg. Spesielt sovjetiske og jugoslaviske fanger levde under brutale vilkår, og døden ble utfallet for mange av dem.

5 artikler

Utforsk alle tema