Dagmar Nikoline Helene Abrahamsen ble født 2. september 1901 i Ankenes sogn, og trådde sine barnesko i Tyttebærvika like nord for Narvik. Vel 19 år gammel avla hun eksamen ved telegrafskolen i Tromsø.I 1932 står frk. Abrahamsen oppført i adresseboken for Nordland fylke som "telegrafbestyrerinde" i Bø i Vesterålen. Fire år senere hadde muligens hjemlengselen og det faktumet at hun var "nedgradert" til telegrafdame ført henne tilbake til hjembyen, for i juli 1936 står det på trykk i Nordlands Framtid: "Telegrafekspeditør frøken Dagmar Abrahamsen er ansatt som fullmektig III i Narvik". I de første årene i Narvik flyttet frk. Abrahamsen mellom et par adresser i Håreks gate, på folkemunne kalt "gate tre". Høsten 1940/ nyåret 1941 flyttet hun inn i en liten leilighet på tredje etasje i Telegrafbygget like ved siden av telegrafbestyrerens kontor.

To radioer og et forbud

Den 10. september 1941 ble en mørk dag for store deler av Narviks befolkning. Samtlige av byens radioer foruten NS-medlemmenes apparater skulle inndras. Forordningen ble gjort kjent allerede 1. august 1941. Dette var et ledd i okkupasjonsmaktens forsøk på å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon i Norge.

"Samtlige av byens radioer foruten NS-medlemmenes apparater skulle inndras."

For frk. Abrahamsen, som for folk flest, var dette virkelig et nederlag. Hun hadde selv lyttet til London hver kveld, og funnet stor trøst i det. Mens radioprogrammene som ble kringkastet av NRK som oftest bar preg av å være sterkt påvirket av nazistisk propaganda, var den norske nyhetssendingen fra London imidlertid som et "friskt pust" av pålitelig informasjon. Like før den private radiolyttingen ble kriminalisert i Norge, hadde frk. Abrahamsen funnet det formålstjenlig å skaffe seg en ny radio – en norskprodusert "Sølvsuper" fra Tandberg. Det har tydeligvis vært lang leveringstid på radioen, for med en forglemmelse klarte frk. Abrahamsen det spektakulære å gå til en av byens andre elektroforretninger og bestille en ny.

Noe som normalt ville blitt både en kostbar og pinlig situasjon, ble heller til et mirakel. For i det øyeblikket inndragningen ble offentliggjort, satt frk. Abrahamsen med to splitter nye identiske radioer. Dermed leverte hun pliktoppfyllende inn, uten å foretrekke en mine, etter forordningen det ene apparatet til politiet. Takket være det gamle trekkfulle Telegrafhuset, kunne frk. Abrahamsen sitte i tredje etasje med tomme kontorer og lytte på nyhetene fra London, godt kamuflert i støyen fra kontorene nedenunder.

Dagmar Abrahamsen Norge i krig

Dagmar Abrahamsen (1901–1997). Foto: Ivar Kraglund og Arnfinn Moland, Hjemmefront (1987), bind 6 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 19401945, side 160. Oslo: Aschehoug.

Lange kvelder – mange kopier

I løpet av radioforbudets første leveår møttes en liten vennegjeng nærmest daglig hjemme hos frk. Abrahamsen. De lyttet intenst til nyhetene fra London, mens relevant informasjon hurtig ble skriblet ned. Siden bar det i hemmelighet ut til pålitelige venner og bekjente, for å videreformidle dagens nytt. Narvik viste seg fort å være en for liten og gjennomsiktig by til å drive en effektiv nyhetstjeneste i det skjulte. Byen var til tider nærmest overfylt av tyskere, og i tillegg til var det mangt et årvåkent blikk som holdt oppsyn med ett og alt. Dette medførte at frk. Abrahamsen for å komme rykter og mistenkeliggjøring i forkjøpet, måtte innlemme flere nysgjerrige narvikværinger i den illegale virksomheten.

Den 12. oktober 1942 begynte Reichskommissar Terboven på ny å rasle med sablene, noe som innebar at det ble utstedt en forordning med dødsstraff for de som lyttet til tyskfiendtlige radiokanaler eller leste illegale aviser. For å minimere sjansene for å bli avslørt, bestemte den lille nyhetsredaksjonen seg for å unngå all unødvendig trafikk til frk. Abrahamsens leilighet.

Det ble derfor bestemt at frk. Abrahamsen fra nå av skulle ta seg av all transkriberingen alene. I Narvik var det stor etterspørsel etter "ekte nyheter" og for å møte den ble det bestemt at nyhetene skulle skrives på gjennomslagspapir. Etter endt arbeidsdag bar det opp i leiligheten for et par timers hvile, før hun kl. 19.30 tok fatt på kveldens nyheter. Når klokken var om lag 21.00, var dagens "gjennomslagsavis" med norske, danske og svenske nyheter klar til avlevering. Etter hvert som flere fikk kjennskap til frk. Abrahamsens nyhetstjeneste økte antall «gjennomslagsaviser» fra åtte til på det meste 2x23 eksemplarer.

"Når klokken var om lag 21.00, var dagens "gjennomslagsavis" med norske, danske og svenske nyheter klar til avlevering."

Etter at etterretningsorganisasjonen XU-201 var stablet på beina, med reservelege Finn B. Tornøe som leder våren 1942, ble frk. Abrahamsen og hennes redaksjon nært knyttet sammen med den.

Etter at notatene var ferdig renskrevet, ble de fordelt blant redaksjonens kurerer. En av dem, fru Wilhelmsen, kunne i ettertid fortelle at avisene ble skjult godt ned i underbuksene, mens hun hastet ut i natten til sine faste kontakter. Når vedkommende var ferdig å lese, ble "gjennomslagsavisen" hastig puttet tilbake før det bar av sted til neste leser.

Et nervefylt opphold på fysikalsk institutt

Utover høsten 1943 hadde ryktene på byen florert om mulige besøk av Gestapo. Frk. Abrahamsen hadde mang en kveld sittet med hjertet i halsen og med skjelvende knær, mens hun noterte dagens nyheter. Det hendte rett som det var at tunge taktfaste skritt kunne høres ute i trappeoppgangen. For å lette litt på nervene, bestemte frk. Abrahamsen seg i samråd med sykegymnast Gudrun Siira for å flytte radioen over til Trygdekassens fysikalske institutt for noen måneder. "Gjennomslagsavisen" skulle fortsatt produseres hjemme i leiligheten.

En dag begynte hjertet å hamre og hodet ble fylt med tanker som "hva om" og "nå er det over". Ute på forværelset hørtes harde og bjeffende tyske stemmer. På bordet bak frk. Abrahamsen lå det strødd med notater fra kveldens sending. Hun fikk i en forrykende fart kvelt radioapparatet som fortsatt formidlet kveldens tilleggssending. Hun ble stående nærmest forsteinet i det to tyske tjenestemenn trampet inn og tyske gloser haglet rundt henne, men tankene var helt andre steder. Plutselig, som hun skriver i sin rapport, hørte hun frk. Siira si: "Det finnes ikke ordentlige blendingsgardiner her i byen". Etter det som må ha vært en skjennepreken om viktigheten av blendingsgardiner, forlot tyskerne kontoret. Igjen satt to damer i "hysterisk munterhet" for at det gikk bra denne kvelden.

"De har gått feil"

Rett som det var kunne det hamre på døren til frk. Abrahamsen. Sett bort fra henne selv i tredje etasje, bodde det flere tyskere og noen nordmenn i husets første og andre etasje. Det var besøkende til dem som kunne finne på å forville seg opp trappen til henne, noe som tilslutt forekom så ofte at hun gjorde det til en vane å ikke åpne, men bare rope at vedkommende var kommet feil eller at her bodde det ingen tyskere.

En kveld like etter at nyhetene var slutt, hamret det frenetisk på døren. Frk. Abrahamsen, som satt med kveldens gjennomslagspapirer, kjente på nervene og gikk ut på gangen og ropte at de hadde gått feil. Svaret kom momentant: "Polizei!". Det kom et høflig, men bestemt "ein moment" tilbake, før hun føk gjennom leilighet og fjernet alt av ulovlig materiale akkompagnert av tyskerens tydelige misnøye med at han måtte vente.

Svaret kom momentant: "Polizei!"

Med tilgjort kvinnelig dumhet åpnet frk. Abrahamsen døren og beklaget ventingen med at hun ikke hadde vært sømmelig påkledd. Taktikken hennes fungerte og den en gang så rasende politimannen forlot rommet uten innvendinger. Bakgrunnen for besøket viste seg å være et avglemt lys.

"Nekt, bare nekt"

Den jevne strømmen av nyheter som forlot frk. Abrahamsens hender, og fant veien via betrodde kurerer til sine faste lesere, utgjorde en betydelig risiko. Papirer kunne komme på avveie, noen kunne forsnakke seg eller man kunne bli tatt på fersk gjerning.

Etter et besøk hos sin kone som satt fengslet i Narvik, hastet en mann i full fart av gårde. Etter ham ble det midt på gulvet liggende et pent sammenbrettet gjennomslagspapir, som hadde falt ut av mannens hatt. Gjennomslagpapiret fant raskt veien til byens sikkerhetspoliti, og en arrestasjon var nært forestående. En medfølende vakt barmhjertiget seg over mannen, og rådet han, som frk. Abrahamsen skriver, "å nekte, bare nekte". Mannen ble arrestert og Gestapo ble koblet inn. Ukene gikk, mens byen holdt pusten. Den uheldige mannen sa ikke et ord og ble etter noen måneder satt fri. Dog hindret det ikke Gestapo i å gjennomføre en rekke razzia i jakten på den aktuelle skrivemaskinen, som de til slutt fant på byens telegrafstasjon. Samtlige ansatte ble innkalt til avhør og mistanken falt på den lille damen i tredje etasje, hvor hennes skrivemaskin ble pekt ut som synderen.

Frk. Abrahamsen var godt innforstått med farene som lurte, og hadde alt tatt en del forhåndsregler. Hun var helt sikker på at den uheldige mannen i likhet med flere andre kurere ikke kjent nyhetens opphav.

Skrivemaskinen ble ubønnhørlig undersøkt, men verken papiret eller andre karakteristiske kjennetegn stemte. Dermed forble det bare med mistanken. Et utfall hun med stor sannsynlighet hadde sett for seg da det var gjennomslagspapir nummer 10 eller 11 som var blitt funnet.

Abrahamsen Rapport

En av de siste illegale avisene Dagmar Abrahamsen produserte, 25. april 1945.

En grønn koffert skifter hender

Oppe i leiligheten var beholdningen med gjennomslagpapirer satt i brann, mens frk. Abrahamsen hastet nedover trappene med det som så ut som en grønn koffert på slep. I sin søken etter ulovlige radioapparater hadde Gestapos peileapparat gitt utslag ved Dronningens gate 54, hennes adresse. Nå forlangte de husundersøkelse. Radioen som bare minutter tidligere hadde vært gjemt under noe skrot ute på gangen i tredje etasje, ble nå overlevert til en av telegrafverkets bud som tilfeldig kom henne i møte. Budet snudde i trappen, og spaserte rolig, men bestemt ut på gårdsplassen der han hilste på to tyske offiserer og fortsatt i retning kullbingen, der han gravde ned apparatet. Dette ble imidlertid ikke slutten på frk. Abrahamsens nitidige arbeid med å opplyse byens borgere om krigssituasjonen.

"Nyhetsredaksjonen"

Siste utgave av "gjennomslagsavisene" kom 8. mai 1945, som et verdig punktum på en nesten fire år lang kamp for sannferdige nyheter til byens befolkning. Ved frigjøringen bestod frk. Abrahamsens "nyhetsredaksjon" av 15 navngitte personer, som på forskjellig vis arbeidet med opptak og avskrift av radiosendingene, distribuering, ervervelse av nødvendig materiell samt ved behov stille sine hjem til rådighet:

Alvilde Brand (husmor) Distribusjon
Gudrun Siira (sykegymnast) Distribusjon
Rolf Hammerø (telegraffullmektig) Distribusjon
Osvald Ødegaard (telefonformann) Distribusjon/opptak
Ole Samuelsen (telefonarbeider) Distribusjon
Albin Simonsen (arbeider) Anskaffelse av materiell
Harry Westrheim (lærer) Opptak/ avskrivning og husrom
Rolf Schreiner (dommerfullmektig) Opptak/avskrivning
Martha Endresen (Røde Kors søster) Opptak/ avskrivning
Amalie «Mally» Borch-Johnsen (kontordame) Opptak/ avskrivning
Trygve Nilsen (telegrafekspeditør) Opptak/ avskrivning
Albert Johansen (kontorbetjent) Opptak/ avskrivning
Kaare Heggen (materialforvalter NSB) Tidvis stedfortreder
Samuel Svendsen (mekaniker) Husrom
Olga Eriksen (sydame) Husrom


Epilog

Dagmar Abrahamsen fikk som takk for sin innsats under krigen telegrafbygget til odel og eie fra den norske regjeringen. Huset ble tatt ned og flyttet til en annen del av byen. Frk. Abrahamsen forble ugift og barnløs hele sitt liv, men valgte i godt voksen alder å flytte til hovedstaden, hvor hun levde frem til sin død 1. oktober 1997, 96 år gammel.

Litteratur

- Abrahamsen, Dagmar (1945). Samling rapporter fra 12. juli 1945. Norsk Hjemmefrontmuseum.
- Berg, Per Helge. (1999). Gatelangs i Narvik – bind 1. Fremover AS Narvik.
- Berg, Pål A. og Eikli, Erling. (1995). «Dødsstraff for å lese illegale aviser». I Pål A. Berg og Erling Eikli (red.) Fritt Norge. Forsvarets Forum, Krigsinvalideforbundet og Krigsveteranorganisasjonene.
- Brøyn, Per. (1980). «Den som går narr i Narvik, er verdens største narr». Fremover 23.10.1980.
- Hjeltnes, Guri. (1986). «Bind 5 – Hverdagsliv». I Magne Skodvin (red.) Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940–1945. H. Aschehoug & Co.
- Kraglund, Ivar og Moland, Arnfinn. (1987). «Bind 6 – Hjemmefront». I Magne Skodvin (red.) Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940–1945. H. Aschehoug & Co.
- Krokan, Lillian. (2000). De gjorde sin plikt – og mer enn det! Norsk Telemuseum.
- Nordlands Framtid. (1936). «Byen og nytt fra bygdene». Nordlands Framtid 03.07.1936.
- Pettersen, Jan Petter (2014). Etterretningsorganisasjonen XU-201. Motstandskampen i Hålogaland 1941–1945. Forlaget Kristiansen.
- Ravn, Olav. (1986). Grå skyer over himmelen. Eget forlag.
- Sveri, Elisabeth. (1991). Kvinner i norsk motstandsbevegelse 1940–1945. Norges Hjemmefrontmuseum.
- Tromsø Stiftstidende. (1920). «Telegrafeksamen i Tromsø». Tromsø Stiftstidende 11.05.1920.
- Ulstein, Ragnar. Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945. Bind 1: Amatørenes tid. J. W. Cappelens Forlag A.S.