3. juli ble det videre slått fast at den grenseoverskridende reindrifta skulle fortsette som før krigen. Det innebar ikke fri flytting, men på sesongmessige, tradisjonelle tidspunkt og i områder som var avtalt på forhånd. Tyskerne anså reindrifta som økonomisk viktig, og ønsket at den fortsatte som før. Kjøttproduksjon, transporthjelp og handel lå til grunn for en slik forståelse. Reineierne ble pålagt å levere slakt og transportdyr til den tyske hæren, slik det også ble krevd av husdyrprodusentene.

Finnmark

I Finnmark var det for det meste ikke noen grensekryssende reindrift. Grensen hadde vært stengt siden 1851, og okkupasjonsårene førte ikke til noen endring i det. Det ble ikke lagt spesielle hindringer i veien for reinflokkene av okkupanten, men under tvangsevakueringa høsten 1944 mistet noen flyttsamer alle sine rein. På Magerøya ble store deler av reinflokkene meiet ned med maskingevær av tyskerne. Det samme skjedde på Vestfjellet i Kautokeino der 1200 dyr ble skutt.

Troms

I Troms fantes både en norsk helårsdrift og en grenseoverskridende drift mellom Norge og Sverige med vinterbeiter på svensk side og vår- og sommerbeite på norsk side. På svensk side var samene våren 1940 tilbakeholdne med å krysse grensen til Norge der krigshandlingene fortsatte utover våren, selv om de var klar over at tyskerne «accepterade de svenska renskötande samernas rätt at överskrida riksgränsen och nyttja sina sommarbetesland i Norge.» Reinen klarte de imidlertid ikke å holde tilbake, og lengre ut på sommeren fulgte eierne etter. Gjennom okkupasjonsårene fortsatte de fleste sine tradisjonelle flyttinger mellom samebyene på svensk side og i Troms, men krigen satte likevel sine spor. Av de ni reinbeitedistriktene i Troms der samer drev reindrift bare på norsk side, var det i 1945 helårsdrift i fem. Militære anlegg i flyttveiene førte bl.a. til at områdene nede ved kysten ble stengt.

Nordland

Reindrifta i Nordland fortsatte i all hovedsak etter samme mønster som før okkupasjonen med både en norsk helårsdrift og en grenseoverskridende i tillegg. Tyske offiserer la ned forbud for soldatene mot å ta for seg av samenes rein, men tyvslakting ble likevel et ganske stort problem. I Tysfjord var flokken kraftig redusert da krigen gikk mot slutten, slik Lappefogdens årsmelding for 1945 viste: «I Hellemo distrikt har tyske soldater omtrent ryddet ut alle reinflokkene ved skyting og tyveri i krigsårene.»

"I Tysfjord var flokken kraftig redusert da krigen gikk mot slutten"

Resten av Norge og Finland

Både i Trøndelag og lenger sør fortsatte reindrifta med flytting både på norsk side og over grensen. Under krigen var det fortsatt flere tamreinkompanier i gang på Hardangervidda. I kjølvannet av tungtvannsaksjonen på Rjukan i februar 1943, ble reindriftsutøverne mistenkt for å ha hjulpet sabotørene siden de kjente fjellområdene så godt. Alle som oppholdt seg på Hardangervidda, inkludert reingjeterne, ble jaget ut av området. En tid senere fikk de vende tilbake, men hadde flokkene blandet seg med tamreinen og var vanskelig å holde styr på.

Med noen få unntak overlevde den grensekryssende reindrifta i Norge den tyske okkupasjonen. I Finland led derimot reindrifta generelt store tap på grunn av myndighetenes knallharde krav om levering av kjøtt til de finske og tyske militære styrkene.

Litteratur

- Bjørg Evjen, "De som fikk lov til å krysse grensa", i Malstrøm Vol IV/2018.
- Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen (red.), Nordlands kulturelle mangfold, 2008, Pax Forlag.
- Bjørg Evjen og Veli-Pekka Lehtola, "Mo birget soadis (how to cope with war", Scandinavian Journal of History, 2019. Lenke: https://www.tandfonline.com/do...