På møtet la Sovjetunionen press på Finland for å få overta kontrollen over gruvene i Petsamo, som lå mellom Norge i vest og Kola-halvøya i øst. Tre måneder tidligere hadde sovjeterne gitt tilbake det samme området til nettopp Finland i fredsavtalen som ble signert ved avslutningen av Vinterkrigen. På det tidspunktet viste de heller ingen spesiell interesse for å beholde det okkuperte territoriet i Nord-Finland, men noe skjedde i løpet av våren som fikk sovjeterne til å endre mening.

I mars 1940 var Nord-Atlanteren fremdeles ikke noen sentral kamparena i verdenskrigen, og tyskerne hadde ennå ikke gjort noen fremstøt i Skandinavia. Dette bildet endret seg i løpet av våren med Nazi-Tysklands invasjon av Norge. 10. juni kapitulerte de siste norske styrkene og hele landet var på Hitlers hender. Å skaffe seg fotfeste i Petsamo-området var et logisk steg i den tyske krigsplanen. Berlin hadde lenge signalisert et ønske om å få tilført så mye nikkel fra Finland som mulig, noe som var velkjent i Moskva.

Petsamo 3

Mens Wehrmacht var på vei mot Kirkenes, rett over grensen, fremstod Petsamo også som en potensiell mellomstasjon for et framtidig tysk angrep på Sovjetunionen. Det økte den sovjetiske bevisstheten rundt defensive tiltak for militær og sivil infrastruktur på Kola-halvøya. Samtidig hadde finnene tilnærmet seg tyskerne med tanke på beskyttelse mot potensiell sovjetisk aggresjon. Den geopolitiske situasjonen danner dermed bakteppet for Molotovs nye krav til Paasikivi i juni, men er alene ikke nok til å forklare den sovjetiske snuoperasjonen i Petsamo-spørsmålet: Petsamo hadde vært like kritisk plassert i mars, da Moskva uten videre ga området tilbake til Finland. Selv om det var en medvirkende faktor, forklarer derfor ikke det tyske avansementet nordover gjennom Norge fullt ut endringen i den sovjetiske vurderingen av Petsamo. Hva var det da som fikk Moskva til å snu så brått?

Molotov

Vjatsjeslav Molotov (1890–1986) var sovjetisk statsminister i perioden 1930–1941 og utenriksminister i årene 1930–1949 og 1953–1956. I august 1939 signerte han den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale mellom Sovjetunionen og Tyskland. Bilde: Wikimedia Commons.

Økonomiske interesser framstår som et like klart motiv for Sovjetunionen. Mens fredsforhandlingene under slutten av Vinterkrigen pågikk i mars 1940, ble sovjetiske bergverkseksperter sendt over grensen for å taksere verdien av nikkelforekomstene i Petsamo. Rapporten var imidlertid ikke ferdig før noen uker etter at Vinterkrigen var avsluttet og fredsavtalen mellom de to nabostatene var signert. Konklusjonene de sovjetiske ingeniørene kom fram til var oppsiktsvekkende: det dreide seg om enorme ressurser, og et anlegg med state-of-the-art industriell teknologi. At sovjeterne tre måneder etter å ha gitt fra seg Petsamo plutselig krevde kontroll over området, var like sannsynlig et utslag av opplysningene om territoriets materielle og industrielle verdier. Sovjeterne var fra før avhengige av å importere nikkel, og så dermed på de finske gruvene med nye øyne da det gikk opp for dem hvor stor nikkelåren i realiteten var og det velorganiserte teknologiske komplekset som fantes der.

Liinahamari Wikimedia

Havnen i Liinahamari på den finske ishavskysten på 1930-tallet. Nikkelen fra Petsamo ble skipet ut herfra. Bilde: Wikimedia Commons.

Den stigende uroen rundt Petsamo førte til intrikate diplomatiske samtaler på flere hold. Gruvene ble på dette tidspunktet drevet på konsesjon av et britisk-kanadisk selskap, og britene forsøkte på sin side å utnytte den økte spenningen mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland for å oppnå et viktig mål: å avskjære tysk kontroll over den nordfinske havnen Liinahamari og begrense tysk forbruk av nikkel fra Petsamo i så stor grad som mulig.

Finnene førte et nervepirrende dobbeltspill. De insisterte overfor Sovjetunionen på de kompliserte juridiske hindringene den britisk-kanadiske konsesjonen utgjorde, og provoserte Moskva kraftig. Parallelt opprettholdt finnene samtaler med Tyskland om en avtale som innbefattet et like klart brudd på den samme konsesjonsavtalen.

"Finnene førte et nervepirrende dobbeltspill."

Med kløktige forhandlingsteknikker holdt Helsinki Sovjetunionen på en armlengdes avstand lenge nok til å føle seg forsikret om tysk beskyttelse ved eventuell sovjetisk aggresjon. Finland var definert innenfor Moskvas innflytelsessone i Molotov-Ribbentrop-avtalens hemmelige tilleggsprotokoll fra august 1939, men valgte å inngå samarbeid med Tyskland for å vinne tid mot den sovjetiske trusselen.

Portrett Dietl

General Eduard Dietl (1890–1944). Tysk general som ledet angrepet på Narvik og senere Lapplandsarmeen på den nordlige Østfronten mot Sovjetunionen. Omkom i en flyulykke i 1944. Bilde: Narviksenteret.

Da Nazi-Tyskland startet sitt angrep på Sovjetunionen over en bred front fra Østersjøen til Svartehavet 22. juni 1941, rykket general Eduard Dietl inn i Finland fra Kirkenes og okkuperte gruvene i Petsamo uten å møte motstand. En uke senere iverksatte den tyske hæren i nord en offensiv mot Murmansk gjennom finsk område akkurat slik de hadde planlagt.

Til tross for finsk motvillighet mot å la tyskerne overta konsesjonen og en del tekniske problemer og utfordringer med transport, viste Petsamo seg å være verdt bryet for Tyskland. Gruvene anskaffet 80 % av tyskernes nikkelforsyninger i årene 1943 og 1944. Det er derfor ingen overdrivelse å si at Petsamo ble uunnværlig for den tyske krigsinnsatsen.

Til tross for at finnene åpenbart var i ferd med å skifte side i krigen utover sommeren 1944 og i september evakuerte arbeidsstokken fra Petsamo, la Berlin nye planer for å opprettholde gruvedriften. Først da våpenhvilen mellom Finland og Sovjetunionen ble signert 19. september, oppga tyskerne å beholde kontrollen og trakk seg ut.

Den røde armé rykket inn i Petsamo 22. oktober 1944 – denne gangen for å bli. Våpenhvileavtalen med Finland fastslo at området ble overført til Sovjetunionen.

Litteratur

– Lars Rowe, "Russia is interested in the Petsamo nickel", i The Journal of Slavic Military Studies Vol. 33 2020, Issue 1, side 113–135.