Marianne Neerland Soleim

Marianne Neerland Soleim er førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet, og leder arbeidspakke C "Hverdagsliv og minoriteter i nord: Sammenligning og perisentrisme" i det nasjonale krigshistorieprosjektet. Hun er en av de ledende forskerne på sovjetiske krigsfanger, og ga i 2009 ut monografien Sovjetiske krigsfanger i Norge 19411945: Antall, organisering og repatriering. I 2016 kom den prisbelønte boka Operasjon asfalt. Kald krig om krigsgraver.

Det kom nærmere 100 000 sovjetiske krigsfanger til Norge under andre verdenskrig. Hvem var de og hvorfor kom de hit?
– Krigsfanger ble sendt til Norge for å gjennomføre Hitlers storstilte byggeplaner i vårt land. Planene omfattet utbygging av Nordlandsbanen, riksvei 50 (E6), tunnelbygg, etablering av befestninger og flyplasser. Atlanterhavsvollen, eller «Festung Norwegen», ble bygget i form av en mengde bunkere og kanonstillinger. Formålet var å hindre en eventuell alliert invasjon.

Det dreide seg om flere nasjonalitetsgrupper. Om lag halvparten av de som ble sendt hjem fra Norge i 1945 var av stor-russisk nasjonalitet, men også ukrainere, hviterussere, georgiere, tatarer og andre mindre nasjonaliteter var representert blant krigsfangene. En tredjedel av de repatrierte ble ikke oppført med nasjonalitet.

Foruten inndelingen etter nasjonaliteter, ble krigsfangene inndelt etter en annen type kriterier. Først og fremst var det de vanlige krigsfangene, det vil si menige soldater i Den røde armé, som utgjorde de aller fleste. Den andre gruppen var sivil arbeidskraft. Dette var sivile sovjetiske tvangsarbeidere eller ”Ostarbeiter” (østarbeidere) og ”Fremdarbeiter” (fremmedarbeidere). Sistnevnte gruppe bestod av annen ikke-sovjetisk arbeidskraft som ble sendt til de okkuperte områdene, og må betraktes i kategorien frivillig arbeidskraft. Den tredje gruppen var flyktninger som hadde fulgt med Wehrmacht og Waffen SS under tilbaketrekningen for å unngå å bli sendt tilbake til Stalin. Denne siste kategorien må betraktes som frivillige (hilfswillige) som arbeidet for tyskerne. Disse var ikke tvangsarbeidere, og hadde følgelig bedre levevilkår enn de andre kategoriene. Materialet oppgir ikke hvor mange av denne siste gruppen som befant seg i Norge i krigsårene.

Krigsfangene ble utsatt for en nådeløs behandling. Hva var bakgrunnen for denne brutaliteten?
– Avhumanisering og umenneskeliggjøring var sentrale begreper i naziregimets behandling av sovjetiske krigsfanger. Untermensch-ideologien dannet grunnlaget for retningslinjene til fangebehandlingen og gjennomføringen av Russeneinsatz.

Behandlingen av sovjetiske krigsfanger var rettet inn mot en utnytting av deres arbeidskraft og ikke tilintetgjørelse. Retningslinjene vedrørende behandling av fanger var én side av saken, en annen var vaktenes ansvar for at de ulike byggeprosjektene skulle gjennomføres for enhver pris. Med det forholdsvis høye antallet sovjetiske krigsfanger som ble tildelt byggeprosjektene i Norge, var det naturlig at tyskerne utviklet en holdning om at det ville la seg gjøre å få tak i flere fanger om de først ankomne ikke tålte utilstrekkelig behandling kombinert med hardt arbeid. Selv om krigsfangene var utvalgt på grunn av at de hadde en helsetilstand som tilsa at de kunne arbeide, forverret deres tilstand seg om behandlingen var slett, og som følge av dette var en viss andel ubrukelig som arbeidskraft.

Brutaliteten kjente ingen grenser under annen verdenskrig, så det forekom stadig grove brudd på Genèvekonvensjonen av 1929. Det faktum at Sovjetunionen ikke signerte og at geriljakrigere ikke var beskyttet ifølge avtalen, fikk betydning for den behandling de sovjetiske krigsfangene fikk i de ulike land. For de sovjetiske krigsfangene som befant seg i Norge, ble faktorer som nasjonalitet, status med hensyn til Genèvekonvensjonen, de tyske vaktstyrkenes innstilling til krigsfangene og om krigsfangene hadde latt seg verve til tysk tjeneste avgjørende.

"Brutaliteten kjente ingen grenser under annen verdenskrig"

Rundt 13 700 av de sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge, døde her. Var det likevel slik at de hadde større sjanse for å overleve ved å bli sendt til Norge enn andre steder?
– Vel, isolert sett var dødeligheten på 13 % blant de sovjetiske krigsfangene et høyt tall, men sett i forhold til skjebnen for denne fangekategorien ellers i Vest- og Øst-Europa var ikke dødstallene så skremmende høye her i landet. Som vi vet, var dødsprosenten for sovjetiske krigsfanger på 29,3 % i Finland og hele 85,7 % i det okkuperte Polen høsten 1941 til 15. april 1942.

Hvordan forholdt den norske lokalbefolkningen seg til fangene og leirene?
– En negativ fremstilling av sovjetiske krigsfanger var et viktig redskap i den tyske propagandaen. Norske nazister og tyskere publiserte ulike fremstillinger i den hensikt å skape et fiendebilde av krigsfangene. Nordmenn lot seg påvirke, men nærhet til det som skjedde, ved at de ufrivillig ble vitner til sovjetiske krigsfangers elendighet i deres eget lokalmiljø, skapte likevel medfølelse.

Hvordan forholdt Sovjetunionen seg til soldatene sine som var tatt som krigsfanger?
– En henvendelse fra den britiske ambassadøren i Moskva den 28. mai 1944, til den sovjetiske utenriksminister Molotov, avdekket en negativ holdning til de sovjetiske krigsfangene hos Sovjetmakten. Ambassadøren anmodet om at det fra sovjetisk side ble gitt en erklæring som lovet amnesti eller hensynsfull behandling av den store mengden av russere de ventet å finne i Tyskland og de okkuperte områdene. Særlig ønskelig var det at en slik erklæring ble gitt i Stalins navn. I svaret til ambassadøren ga Molotov uttrykk for at så nær som ingen russere var i tysk tjeneste og følgelig var det utelukket at Stalin skulle ytre noen vennlige ord til fanger som nærmest ikke eksisterte. Men virkeligheten var en annen, og etter den allierte invasjonen viste det seg å være store mengder sovjetiske soldater i Frankrike. Stalin krevde at de allierte krigsmaktene snarest skulle sende hjem alle befridde sovjetborgere. Han uttalte også at: (...)”de som hadde gått med på å kjempe for tyskerne, ville man ta seg av når de kom tilbake til Russland”.

Som du har nevnt pekte tyskerne på at Sovjetunionen ikke hadde signert Genèvekonvensjonen fra 1929, og at de derfor ikke var forpliktet til å følge den når det gjaldt de sovjetiske krigsfangene. Hvordan reagerte de vestallierte på dette?
– Kort tid etter krigen startet, sendte sovjetiske myndigheter en note vedrørende Haagkonvensjonen til Tyskland. Den definerte hva en krigsfange var, men ikke i samme omfang hvordan disse skulle behandles som Genèvekonvensjonen fra 1929. De uttalte her at de anerkjente reglene i Haagkonvensjonen og at de under forutsetning av gjensidighet ønsket å benytte reglene. Tyske myndigheter valgte ikke å ta hensyn til noten. Tysk UD påpekte at noten ikke kunne anses som en formell tilslutning til konvensjonen. Denne innsigelsen fra UD var ikke den virkelige grunnen til at noten ble ignorert.

Tyskerne antok at Blitzkrieg-taktikken ville føre til at Sovjetunionen ikke kunne ta særlig mange tyske krigsfanger, slik at en ikke behøvde å ta hensyn til egne landsmenn som ble tatt til fange av fienden. Av den grunn ville problemstillingen være uaktuell. Utfra dette er det grunn til å tro at tyskerne bevisst brøt Genèvekonvensjonen. Dette fikk følger for behandlingen og bevoktningen av de sovjetiske krigsfangene. Jeg har ikke inntrykk av at vestallierte myndigheter var opptatt av i hvilken grad tyske myndigheter brøt konvensjonen med hensyn til behandlingen av sovjetiske krigsfanger siden deres fokus i hovedsak var rettet mot behandlingen av egne lands statsborgere.

Hva gjenstår å forske på når det gjelder de sovjetiske krigsfangene i Norge?
– Skjebnen til kvinner og barn blant de sivile sovjetiske tvangsarbeidere og flukt blant krigsfanger og behandlingen av fangene i Sverige.

Hvordan påvirket krigsfangenes historie i Norge det norske forholdet til Sovjetunionen etter krigen?
– Fangehistorien ble en felles krigserfaring som i dag inngår som et viktig element i det som ofte omtales som “det historiske vennskap mellom Norge og Russland”.

Hva mener du er den mest oversette siden ved norsk krigshistorie?
– Historien og behandlingen av de norske partisanene og russerbarna med norsk mor og russisk far.

Hvorfor studere historie og spesielt den andre verdenskrig?
– Det er viktig å studere historie for å få en bedre forståelse av vår egen samtid og forstå bakgrunnen for hvilke valg vanlige folk stod overfor under andre verdenskrig.