– Forutsetningen for at Norge i mai 1945 kunne feire både frigjøringen fra tysk okkupasjon og sin egen andel i seieren mot Hitler, ble lagt da kongen og regjeringen valgte å fortsette kampen i eksil.

Det forteller Tom Kristiansen, professor i moderne historie ved UiT Norges arktiske universitet.

I en ny og kompakt fremstilling presenterer Kristiansen både det strategiske bildet Norge inngikk i ved utbruddet av andre verdenskrig, og hovedtrekkene ved felttoget på norsk jord våren 1940.

Han understreker at det må settes mer søkelys på det som faktisk ble oppnådd på norsk side i de to dramatiske månedene etter det tyske angrepet.

– Hvordan den lovlige norske regjeringen havnet på alliert side som aktiv partner gjennom hele krigen, er verdt å huske i dag.

Tom Kristiansen

Tom Kristiansen er professor i moderne historie ved UiT Norges arktiske universitet og leder for forskningsprosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939–1945».

Stormaktsspillet

For å forstå dette bildet fullt ut mener historikeren det er nødvendig å sette seg inn i det komplekse forholdet mellom de nordiske småstatene og de europeiske stormaktene før den tyske invasjonen.

– Kampene i Norge er over mange tiår omtalt i en lang rekke studier. Både britiske, franske, polske, tyske og ikke minst norske, sier Kristiansen. – Men det har vært skrevet lite om de bredere politiske, diplomatiske og strategiske forholdene rundt angrepet på Norge og den vestallierte responsen.

– Etter krigsutbruddet mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia i september 1939, ble norske myndigheter stilt overfor et uløselig problem, ifølge Kristiansen.

Tyskland foretrakk norsk nøytralitet fordi det ga folkerettslig beskyttet seilas for både handels- og marinefartøyer i kystbeltet. Men den tyske krigsmarinen hadde lenge siktet seg inn på norskekysten av andre strategiske årsaker. Hitlers admiraler så behovet for tryggere tilgang til Atlanterhavet for å kunne føre sjøkrig mot britene.

Tyskerne næret i tillegg en økende misnøye med hvordan Norge håndhevet nøytraliteten.

– Det var ingen tvil om hvor norske politiske sympatier lå, sier Kristiansen. – Regjeringen kom ikke til å foreta seg noe som kunne ført oss inn på tysk side i krigen.

Veien til invasjon

Det var likevel fra britisk side at presset mot norsk nøytralitetspolitikk vinteren 1939/40 var sterkest. Myndighetene i London ønsket å effektivisere handelsblokaden mot fienden Nazi-Tyskland. Det var langs norskekysten de måtte stanse tyske forsøk på å bryte blokaden og på å ta seg ut i Nord-Atlanteren.

– Norsk nøytralitetspolitikk var på mange måter satt sjakk matt lenge før det tyske angrepet faktisk kom, sier Kristiansen. – Det var de krigførende stormaktene som tok Norge på slep inn i en konflikt landet ikke var en del av.

Altmark-affæren i februar 1940 var en nøkkelhendelse. I strid med folkeretten forfulgte Royal Navy et tysk skip inn i Jøssingfjorden i Rogaland, og befridde 300 britiske fanger som befant seg om bord.

Den norske nøytralitetsvakten unnlot å gripe inn.

– Denne pro-britiske holdningen kan sees på som et første norsk skritt på vei mot vestlig alliansedeltakelse, sier Kristiansen.

Kristiansen 4

Medlemmer av den norske regjeringen utenfor bispegården i Tromsø i mai 1940. Foto: Forsvarets Museer.

Møtte større motstand enn forventet

Episoden gjorde slutt på Hitlers tålmodighet. Han ga snart ordre om å forberede et angrep på Norge. Hensikten var å sikre marinebaser og sin nordre flanke. Det ville også sørge for at tyskerne fikk kontroll over transporten av svensk jernmalm, som ble skipet ut fra Narvik.

9. april 1940 overfalt Tyskland Norge i en fullskala invasjon. – De lyktes med den risikable operasjonen, men det var en seier til høyere omkostninger enn noen i Tyskland hadde sett for seg, sier Kristiansen.

Allerede invasjonsmorgenen stoppet nordmennene den store krysseren Blücher på vei gjennom Drøbaksundet og forsinket inntakelsen av Oslo. Aller verst for tyskerne var det ved Narvik 10. og 13. april da hele ti jagere ble uskadeliggjort i brutale sammenstøt med Royal Navy i Ofotfjorden.

De tyske tapene på sjøen fikk stor betydning for det norske forsvarets muligheter til å gjøre motstand på land.

Kristiansen 5

Norske styrker under fjellkrigen ved Narvik. Foto: Narviksenteret.

Landets skjebne på spill

– Militært sett endte felttoget i et smertelig norsk nederlag, men inneholdt visse lyspunkter. De finner man både i sør og i nord, sier Kristiansen.

På Østlandet sto Norges skjebne umiddelbart på spill. Dersom kongen og regjeringen ble fanget ville krigen med ett være over. Men første del av planen til øverstkommanderende general fra 11. april, Otto Ruge, fungerte. Norske styrker klarte å drive oppholdende strid lenge nok til å få monarken og statsrådene i sikkerhet.

Kampene var likevel hele veien preget av tilbaketrekking. Behovet for avløsning var desperat da britiske og franske tropper kom til unnsetning etter en uke, men disse verken rakk eller var i stand til å utgjøre noen forskjell.

Landsdelen var tapt ved utgangen av måneden etter at Wehrmacht oppnådde forbindelse mellom Oslo og Trondheim. Kong Haakon og regjeringen etablerte seg i det fremdeles frie Norge nord for Narvik.

– I Nord-Norge hadde general Carl Gustav Fleischer reorganisert og motivert sine styrker til motstand under ekstremt vanskelige forhold, forteller Kristiansen. – Mot alle odds klarte han å stabilisere den militære situasjonen i dagene etter angrepet, for så å starte en offensiv ingen trodde var mulig.

På egen hånd og med små utsikter til snarlig alliert hjelp slåss nordmennene alene mot tyske styrker i fjellene ved Narvik. Først 30. april kom franske alpejegere til og forsterket fronten. Senere ble den franske Fremmedlegionen og en polsk halvbrigade satt i land nord og sør for byen.

Høydepunktet under felttoget i nord var den allierte gjenerobringen av Narvik 28. mai.

– At felttoget i Nord-Norge ikke endte med seier, skyldtes den allierte tilbaketrekkingen i begynnelsen av juni, sier Kristiansen. – Troppene var kalt hjem etter at tyskerne åpnet sitt stormangrep på Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike 10. mai.

De gjenværende norske styrkene hadde ikke mulighet til stå imot Wehrmacht alene og kapitulerte 10. juni.

Hva ble oppnådd?

Erfaringene underveis herdet den norske avgjørelsen fra begynnelsen av juni om å fortsette krigen fra eksil i London. – Regjeringen Nygaardsvold var gjennom hele krigen anerkjent som Norges eneste lovlige av de store allierte, noe som ga den høy legitimitet, sier Kristiansen.

Det var likevel ikke selvsagt at Norge skulle være en fullverdig deltaker i den allierte krigsalliansen.

– Av særlig betydning var det derfor at man klarte å bevare gullbeholdningen fra Norges Bank og at handelsflåten forble på norske hender, sier Kristiansen. – Den norske skipstonnasjen sørget for en geysir av inntekter og sjøfolkene gjorde store oppofrelser for den samlede allierte krigsinnsatsen. Diplomatisk og politisk ga det nordmennene gode kort på hånden.

– Fragmentene av egen militærmakt kunne man også bygge videre på i utlandet, legger han til. – Grunnlaget for alt dette ble lagt våren 1940 og i krigens første år. Beslutningene som da ble fattet, ofte i situasjoner preget av total uvisshet, var bestemmende for landets skjebne under og etter krigen, konkluderer Tom Kristiansen.