Det store bokverket Andre verdenskrig i nord har resultert i tre tjukke bøker, publisert av forlaget Orkana Akademisk. Gjennom vel 1700 sider har 32 forskere og forfattere – de fleste historikere – brakt fram mye ny kunnskap. Vil denne krigsforskningen, som har vært ledet fra UiT, også føre til nye perspektiver? Vil vi se på krigen i nord og Norges krig med nye øyne?

Stian Bones

Stian Bones er professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet og seniorforsker ved Narviksenteret.

Vi som står bak bokverket kan selvsagt ikke bestemme det. Men som en av initiativtakerne til forskningsprosjektene, og som redaktør av det ene bindet, har jeg samtidig en begrunnet oppfatning om perspektivene. Da vi startet arbeidet med verket, eksisterte bare udokumenterte overslag over den tyske tilstedeværelsen i nord – ja faktisk delvis også for landet som helhet. Beskrivelsene som fantes om forholdene mellom okkupert og okkupant var også svært ufullstendige.

Tidlig engasjerte vi derfor Kjetil Korsnes og Olve Dybvig, som hadde samlet og systematisert et enormt tysk kildemateriale, til å lage en oversikt over Wehrmacht i Norge, med spesiell vekt på Nord-Norge. Resultatet var slående: Høsten 1943 var det omlag 350 000 tyske soldater i Norge, og 150 000 av dem var stasjonert i Nord-Norge. Landsdelen hadde 12 prosent av befolkningen, men huset mer enn 40 prosent av soldatene.

Kunnskapssituasjonen var like usikker når det gjaldt en rekke andre tema: Tilslutningen til NS, antallet tyskerbarn, omfanget av den militære motstanden, Holocaust i nord, samiske erfaringer, den økonomiske utviklingen, omfanget av flyktningetrafikken, skjebnen til de tvangsevakuerte, og så videre. Innenfor alle de nevnte områdene – og flere andre – er det nå etablert et solid kunnskapsgrunnlag. Materialet gir grunnlag for nye tolkninger som presenteres i verket.

Et eksempel er hvordan den voldsomme tyske tilstedeværelsen etablerte forbindelser mellom sivile og soldater. En konsekvens ble at andelen tyskerbarn i Nord-Norge var høyere enn i landet for øvrig. Tyskernes virksomhet førte også til enda raskere økonomisk utvikling i Nord-Norge sammenliknet med Sør-Norge, knyttet til den tyske krigsøkonomien.

Den økonomiske utviklingen ble reflektert i tysk propaganda og tyske forestillinger om nordmenn. Tysk propaganda la lagt vekt på at landsdelen skulle utvikle seg, under tysk ledelse, til en verdifull utpost i det tyske «storrom». Nordlendingene var sett på som noe enkle og upolerte, men også som arbeidsomme – ja, slik sett, faktisk uvurderlige. De var nødvendige for å utløse potensialet i nord.

Etableringen av et tysk storrom åpnet også nye dører for krigens redsler. Svært mange ble vitner til at jugoslaver, sovjetere og andre slavearbeidere ble utnyttet, pint og drept. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på ellers hardføre nordlendinger.

Okkupasjonsmaktens tydelige prioritering av det nordlige Norge hang sammen med krigen mot Sovjetunionen. Den viktige betydningen nordfronten hadde for stormaktene, og de store konsekvensene dette fikk for Norge, er i svært varierende grad er innarbeidet i norsk historieforskning tidligere. I enkelte framstillinger, slik som Olav Ristes verk om London-regjeringa, står dette Nordkalott-perspektivet helt sentralt. I andre framstillinger, slik som Aschehougs norgeshistorie, er perspektivet så å si fraværende. I 1980-tallets store verk, Norge i krig, er perspektivet meget godt innarbeidet i enkelte bind, men mye svakere i andre.

Etter Andre verdenskrig i nord og forskningsprosjektet «In a World of Total War» framstår Nordkalott-perspektivet mye klarere. På en rekke områder – helse, mat, økonomi, fangeleirer, infrastrukturutbygging, økonomi, etterretning – skapes det ny innsikt i en krig som var grenseoverskridende i nord.

Framfor alt gjelder dette den militære krigføringen, og konsekvensene av den. Under Vinterkrigen 1939–1940 ble beredskapen skjerpet, og det gjorde soldatene i nord bedre forberedt enn tilfellet var i sør. Det samme gjaldt for den sivile sektoren. Dette kom klart til uttrykk under felttoget i 1940, da fylkesmann Hans Gabrielsen trådte fram som en markant lederskikkelse.

Også den tyske tilbaketrekkingen høsten 1944 omfattet Nordkalotten. Soldater og krigsfanger ble transportert fra Sovjetunionen og Finland over til Norge. Overalt brakte soldatene ødeleggelse med seg. Når omfanget og brutaliteten ble enda mer omfattende i Nord-Troms og Finnmark sammenliknet med Nord-Finland, så kan det blant annet føres tilbake til ulike styringsformer i de to landene mens verdenskrigen pågikk. Det var helt ulike regimer i de to landene. Mens finske myndigheter organiserte brenning og evakuering i sitt område, var det i Norge okkupasjonsregimet som sto bak ødeleggelsene og tvangsevakueringen. NS-styret i Norge representerte ingen bremse på prosessen, snarere tvert imot: Quislings siste hilsen til Finnmark og Nord-Troms var å støtte Terboven i den totale ødeleggelsen, slik at London-regjeringen og de allierte ikke skulle få fotfeste der.

Gjennom historien hadde nordområdene – sett fra hovedstaden – ofte blitt betraktet som en periferi, mens regjeringskontorene utgjorde et slags nasjonalt sentrum. Krigen demonstrerte til fulle utilstrekkeligheten ved denne tenkningen. Delvis støtte både folk og stater sammen i krig og konflikt, delvis ble de tvunget til sameksistens, eller så oppsto det samarbeid over statsgrensene. Nye samarbeidssoner oppsto, men også bruddflater, sår og død. Et fellestrekk var at den lovlige norske statsmakten og andre legitime norske organer ofte hadde svært begrenset innflytelse over begivenhetenes gang.

Dette ser vi på flere områder. Vi ser det i forbindelse med frigjøringen av Finnmark, da stormaktene – særlig Storbritannia og Sovjetunionen – la premissene for det som kom til å skje. Den norske regjeringen i London ønsket at Storbritannia skulle spille hovedrollen under frigjøringen av Nord-Norge, og den ønsket også å sende større norske styrker til området. Men Storbritannia hadde blikket rettet mot sluttkampene i på kontinentet, og prioriterte derfor annerledes.

Vi ser det også i forbindelse med organisert norsk motstand under okkupasjonen. Hjemmefronten, som var ledet fra Oslo, var aldri i stand til å etablere en effektiv militær organisasjon som dekket hele Nord-Norge. Allikevel oppsto det mye militær motstand i landsdelen. Denne motstanden var ofte en kombinasjon av lokale initiativer nedenfra som smeltet sammen med styring utenfra. Norske myndigheter i Storbritannia eller Sverige øvde betydelig innflytelse ved å samarbeide med Storbritannia og USA. Sovjetunionen styrte sine operasjoner uten innflytelse fra norsk hold. Det siste må allikevel ikke legges partisanene til last.

Ved å studere Norges krig med et nordlig utgangspunkt, det vi kan kalle et Nordkalott-perspektiv, blir altså visse mønstre tydelige. Noen kjennetegn har jeg framhevet her, også fordi de har vært hovedkilder til minnehistoriske stridigheter som har preget krigens ettertid. Verket Andre verdenskrig i nord tematiserer for øvrig krigens virkninger atskillig grundigere enn det Norge i krig i sin tid gjorde.

Mye av den misnøyen som har vært rettet mot norske myndigheter, har i bunn og grunn adressert et større tema. Kritikken angår en «kontrakt» mellom staten og storsamfunnet på den ene siden, og innbyggerne i nord på den andre, om ansvaret for å ivareta trygghet og velferd.

Dette kommer fram i forbindelse med frigjøringen av Finnmark. Det var sovjetiske soldater som frigjorde de grensenære områdene av Øst-Finnmark. Den hjelpen norske myndigheter i London maktet å føre fram, var liten, og kom seinere. Finnmarkingene, som hadde levd i en krigssone i flere år, ventet mer. De kunne heller ikke vite hvor mye London-regjeringen desperat hadde forsøkt å få mer hjelp fram. Norge var en småstat, da som nå.

Et liknende mønster er tydelig i forbindelse med tvangsevakueringens og gjenreisingens minnehistorie. Tvangsevakueringen var dramatisk for alle som opplevde det, og for noen også traumatisk. Samtidig maktet mange av de berørte også å se på ødeleggelsene som et nødvendig offer i krigføringen. Når nye boliger ble reist på branntomtene etter krigen, var det på et symbolsk plan også uttrykk for at staten og storsamfunnet verdsatte det store bidraget folk i nord hadde stått for. Da gjenreisingen var ferdig, var også utsiktene til en framtid i trygghet og velferd gode. Kravet om at «Norge» må vedlikeholde minnet om det de tvangsevakuerte opplevde, handler derfor også om bevisstgjøring – om at vi alle står ved denne kontrakten om fortsatt velferd og trygghet i nord.

Evnen til å øve motstand bygger på evnen til å mobilisere vilje i det sivile samfunn. Det skjedde i sør, og det skjedde i nord. Når det i minnekulturen i nord ligger et krav om anerkjennelse på dette området, skyldes det at krigsinnsatsen både kunne og burde ha kraft til å oppheve tidligere tiders nedvurdering. Sett i et lengre historisk perspektiv hadde sentralmakten ofte uttrykt tvil omkring den nasjonale holdningen og patriotismen til enkelte grupper i nord.

Men folk sto støtt da det gjaldt som mest. Under felttoget ved Narvik i 1940 viste vanlige arbeidsfolk fra Nord-Norge og Trøndelag hvordan de kunne slå fra seg. Så å si hele samfunnet samlet seg bak soldatene som kjempet i fjellene, og som faktisk var i stand til å føre tyskerne over på defensiven. Og da krigen gikk mot slutten, holdt folk i Finnmark ut. Mange risikerte mye ved å stå opp mot okkupantene, som ville rive dem løs fra lokalsamfunn og legge generasjoners slit i ruiner.

Sett i et lengre historisk perspektiv er det ikke merkelig at folk i nord understreker dette. Krigserfaringene viser hvor mye folk bidro med – og fortsatt kan bidra med. For Norge er fortsatt en småstat omgitt av stormakter. Et levende samfunn i nord utgjorde en avgjørende kraft under krigen. Slik kan det fortsatt være, tenker mange, dersom bare leksene blir lært.